Hjelp! En fremmed!

http://p3.no/dokumentar/skuter-karsk-og-kristus/#GudElskerNorge

Så denne, og kjente meg bittelitt igjen, og bittelitt rammet av fordommene hun og familien er utsatt for.

Jeg har selv vært ei ung jente med langt hår og skjørt, uten sminke og smykker. Fordi jeg ville det.

Og min tro har jeg båret høyt, og blitt misforstått. Folk føler seg truet.

Men ærlig talt, ingen ber bygdeidiotene forsvare sin manglende religion, og sine manglende valg, der de sjangler avgårde stupfulle i skiløypa og har scooter som interesse nummer en.

Hva bringer DE til samfunnet?

At min tro nå har fått andre uttrykk, kanskje litt mindre synlige, gjør INGENTING med mitt engasjement for menneskers selvsagte rett til å leve etter og uttrykke sin tro offentlig, slik de selv ønsker.

Og vår plikt til å respektere dette, og behandle mennesket som et hvilket som helst annet medmenneske.

Go, Kassia!

Dette innlegget ble publisert i Hverdag av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *