Kjærlighetsspørsmål

Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.1 Joh 4,7

Fant dette. Og tenker. Tenker på alle måtene det kan forstås. Og misforstås.

Kjærlighet som i å bare ville være nær?

Kjærlighet som i å passe på at andre ikke gjør feil?

Kjærlighet som i å gjøre hverandre (bjørne-?)tjenester?

Kjærlighet som i å se hverandre i øynene?

Kjærlighet som i å holde seg borte når man ser at det er det som er tjenlig for den andre?

Kjærlighet som i å be venner og familie på et godt måltid?

Det er så mange måter å elske på, og så mange måter å bedra oss selv på.

Kan kjærlighet være feil? Hvordan vil vi egentlig omgås våre kjære hvis vi VIRKELIG elsket dem?

Er dette relevante spørsmål?

Jeg kjenner at jeg sitter uten svar på mange av dem. Men så kommer det en stemme og sier noe om at det vel ikke kan være så komplisert. Kanskje jeg må slutte å fundere, og bare begynne å elske? God idé 🙂

Annonser

Dette innlegget ble publisert i Bøker jeg leser, Livet av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *