Jeg skrev noe her om dagen… Terapeuten min 🙂
Og det var vel ganske skamløst, var det ikke? Å innrømme at man er en looser og trenger en TERAPEUT!
Jeg ser det ikke slik. Jeg anser terapeuten min kun som et gode, unntatt for pengboka, da 😉 Og unner alle det. Å ha noen som går ved ens side, og pusher en fremover.
I mange kulturer er det helt naturlig, å ha en, eller være en mentor av noe slag.
Så hvorfor skulle ikke vi trenge det? Vi lever i et samfunn som endrer seg i en rivende fart, imens vi mennesker jo fortsatt er de samme…
Religionene er blandet i en evig(snodig uttrykk 😛 ) suppe, og bare det skal det jammen litt til for å håndtere for et enslig menneske, som vi jo alle i bunn og grunn er.
I tillegg kommer faktorer som tid, kosthold og sosialt liv, som også har fått helt nye kontekster i dag enn noen gang før.
Så hva sier dere? Hadde det kanskje vært godt med en mere eksistensiell samtale i ny og ne? Noen som minner oss på våre behov og hvem vi er?
For meg og min helse er det nødvendig. Jeg må hele tiden «tette igjen» energilekkasjer, og rett og slett vokse. Andre har andre behov.
Takk for terapeuten min 🙂 Hun er et fantastisk menneske 🙂
Hun er så absolutt fantastisk!
Og jeg ser ingen skam i å ha behov for det, ser tvert imot en styrke i det!
Ikke sant, Julianne 🙂